UiA-forskere med søkelys på våre giftige praksiser

UiA har flere fagområder som ser på hva vi kan gjøre for å verne naturen fra uheldig menneskelig påvirkning. Forskningsmiljøet i miljøhumaniora setter søkelys på hvordan våre drømmer om vekst, helse og velvære ofte fører til bruk av miljøgifter.

Tekst av Åse Marie Søisdal

Hver eneste dag blir vi alle utsatt for ulike miljøgifter, og det produseres stadig flere av dem. Samtidig er kunnskapen om miljøgiftenes skadevirkning på helse og miljø svært begrenset. Miljøgifter har lenge vært en del av menneskers dagligliv. Dette interesserer en gruppe forskere ved UiA. De er del av et internasjonalt forskernettverk som forsker på menneskers kulturelle tilknytning til miljøgifter.

Miljøhumanoria

Miljøhumaniora er et tverrdisiplinært forskningsfelt hvor man er opptatt av forholdet mellom menneske og miljø.

Menneskers tanker, ideer, verdier og praksiser overfor miljøet endres over tid, og å forstå disse faktorne er viktig når vi skal utvikle bærekraftige løsninger for framtiden. 

De to siste årene har forskergruppa vært ansvarlig for det tverrfaglige emnet Environmental humanities – Historical and Social Perspectives, som blir undervist på bachelornivå.

Studiet gir studentene en grundig innføring i temaer som miljøgifter, klimaendringene, naturkrisa, forbruk og avfall, rettferdighet, borgerskap og fremtidshåp.

Miljøgifter

Miljøgifter er kjemiske stoffer som er tungt nedbrytbare i miljøet (Persistente), tas opp i dyr og mennesker og oppkonsentreres i næringskjedene (Bioakkumulerende) og samtidig har snikende giftvirkninger (Toksiske) etter nærmere gitte kriterier (Norske landbaserte kilder til mikroplast - Miljødirektoratet) 

May-Brith Ohman Nielsen er professor i historie ved UiA og leder av forskernettverket. Hun er opptatt av at miljøstudier kan foregå i alle fag.

 – Alle fagfelt kan bidra til nye innsikter og nye måter å håndtere miljøproblemene på. Humaniora er et fagområde som kan bidra til å åpne opp problemfelt. Vi kan bidra med nye måter å tenke på, dybde, saklighet og kontekst til dagens situasjon. For å løse miljøproblemene trengs mange typer innsikt, forklarer hun.

Internasjonal forskerkonferanse i Kristiansand

I midten av oktober var forskerne ved UiA vertskap for en tredagers internasjonal forskerkonferanse. Temaet for konferansen var hvordan våre drømmer om vekst, helse, velvære og skjønnhet ofte bringer giftstoffer inn i hverdagslivet; våre såkalte «dødelige drømmer».

Slike drømmer dreier seg ofte om problemløsing. Vi identifiserer et problem, slik som lus, ugress, rotter eller råte. Kanskje er målet å kontrollere hva som gror på et område, eller vi ønsker å bevare noe for ettertiden. Da blir gjerne bruk av gift en lettvint løsning, eller kanskje den eneste løsningen.  

Arsenikk til å utrydde 3,2 millioner rotter i Kristiansandsområdet

En av deltakerne på konferansen var Anne Mette Seines som er stipendiat på UiA. Hun hun har studert gamle giftprotokoller fra Elefantapoteket, som på begynnelsen av 1800-tallet var det eneste apoteket i kristiansandsregionen.

Seines forteller at på begynnelsen av 1800-tallet solgte Elefantapoteket enorme mengder arsenikk. I løpet av en femårsperiode ble det solgt arsenikk til å ta livet av 3,2 millioner rotter eller 32 000 mennesker.

-Så mange rotter var det ikke i Kristiansand, konstaterer forskeren. -Vi kan ikke vite sikkert hva årsaken til det enorme salget var, men kanskje det bunner i at folk på den tiden hadde lite kunnskap om riktig dosering og ikke tenkte så mye over farene, foreslår hun.

-I dag vet vi at arsenikk er farlig. Derfor er det skremmende å tenke på at giften som ble solgt i Kristiansand på 1800-tallet fortsatt er til stede i miljøet. Både giften fra den nevnte femårsperioden, så vel som gift solgt i tidsrommet før og etter. Man kan lure på hvor mye arsenikk som finnes i og rundt gamle hus i byen, sier Seines.

Arsenikk

Arsenikk er en miljøgift som fører til sykdom og død. Den finnes overalt i naturen, men stort sett i små mengder.

Større mengder oppstår i forbindelse med enkelte former for gruvedrift og industri.

Opprinnelig ble arsenikken regnet som et avfallsprodukt, men menneskene fant bruksområder for arsenikken.

Arsenikk ble brukt som rottegift, i fargestoff, som medisin og til utstopping av dyr.

I lengre tid var arsenikken en del av folks hverdagsliv, mens i dag vet de fleste av oss at arsenikk er svært farlig.

Motivert av det lettvinte

Professor May-Brith Ohman Nielsen studerer også giftpraksiser. Hun er spesielt opptatt av hvordan gift blir værende i miljøet. Selv om mange av giftene blir vasket bort eller akkumulert oppover i næringskjeden, forsvinner de ikke.

På konferansen presenterer hun hvordan gift har blitt brukt i norske skoger.

-Målet var å drepe mange arter for å spare få, det var slik fagpersoner sa det skulle gjøres. Alle arter som vokste på steder hvor vi ikke ville ha dem, ble regnet som ugress. Opp til 12 meter høye trær ble sprøytet ved bruk av helikopter, forklarer professoren.

Hvilke gifter som ble benyttet har variert i tidsrommet professoren har studert. DDT ble mye brukt i tida etter andre verdenskrig, og selv om det ble forbudt på begynnelsen av 1970-tallet, ble middelet fortsatt brukt på skogplanteskoler fram til 1989. -Svært få hadde kjennskap til hva som foregikk på planteskolene. Giftpraksisene var ute av syne for allmennheten og fikk foregå i stillhet, forklarer Ohman Nielsen.

-Heldigvis er dagens skogbrukspraksiser endret, og på en måte kan vi kalle dette en suksesshistorie. Ikke bare er skogsprøytingen over, men det har også bidratt til å endre praksiser på andre arenaer, opplyser professoren.

Manglende selvrefleksjon og uvilje mot endringer

Et av temaene som forskerne diskuterer er menneskers manglende endringsvilje.

- Folk blir i den praksisen de er oppdratt i, mener Anne Jorunn Frøyen, som jobber som konservator på Jærmuseet. Hun. Hun har spesialisert seg i bruk av plantevernmiddel i norsk jordbruk i perioden 1875-1955 og disputerte nylig for doktorgrad ved UiA

Dette sier professor Ohman Nielsen seg enig i.

 – Myndighetspersoner innen bruk av plantevernmidler så seg aldri tilbake. Det var aldri snakk om selvrefleksjon. Det er alltid når folk fra andre arenaer kommer til at gift-praksiser endres, fastslår professoren.

Viktige suksesshistorier

Et svært viktig poeng i miljøhumaniora er å sette søkelys på positive miljøsaker som bidrar til framtidshåp. Kristiansands strender er en slik sak som professor Ohman Nielsen ønsker å trekke fram.

-Byens strender var forurenset og sjøen var full av søppel. Nå har vi rene strender hvor folk kan ta seg et bad midt i byen. Dette er en lokal suksesshistorie som viser at vi mennesker har evne til å endre ting til det bedre, forteller Ohman Nielsen.

Professoren mener at for å oppnå endring er det nødvendig at vi reflekterer over- og deretter endrer våre ikke-bærekraftige praksiser.

-Det nytter ikke å bare finne opp nye duppedingser og tro at disse skal løse miljøproblemene, fordi de nye duppedingsene alene vil ikke løse problemene, forteller professoren.

-Vi mennesker både kan og må endre våre miljøfiendtlige praksiser. Det ligger håp i at vi er i stand til å endre oss. Historien har vist at når vi oppdager et problem, finner vi også løsninger på problemet. Og valget trenger ikke å være mellom å beholde tingene som de er eller å gå tilbake til steinalderen. Løsningene finner vi som oftest et sted midt imellom disse ytterpunktene, avslutter professoren.

Publisert: 11. november 2022 10:05
Oppdatert: 11. november 2022 16:07