Sanger

Tekst: Bjørnstjerne Bjørnson
Melodi: Rikard Nordraak

Ja, vi elsker dette landet,
som det stiger frem.
Furet værbitt over vannet
med de tusen hjem.
Elsker, elsker det og tenker
på vår far og mor.
og den saganatt som senker
drømme på vår jord.
og den saganatt som senker
senker drømme på vår jord.

Norske mann i hus og hytte,
takk din store Gud.
landet ville han beskytte,
skjønt det mørkt så ut.
Alt hva fedrene har kjempet,
mødrene har grett
har den Herre stille lempet
så vi vant vår rett,
har den Herre stille lempet
så vi vant vi vant vår rett.

Ja, vi elsker dette landet,
Som det stiger frem.
Furet værbitt over vannet
Med de tusen hjem.
Å, som fedres kamp har hevet,
det av nød til sei’r
også vi når det blir krevet,
for dets fred slår leir,
også vi når det blir krevet,
for dets fred dets fred slår leir.

Tekst: Elias Blix
Melodi: C. Weyse

Gud signe vårt dyre fedreland,
og lat det som hagen bløma.
Lat lysa din fred frå fjell til strand
og vetter for vårsol røma.
Lat folket som brødre saman bu,
som kristne det kan seg søma.

Vårt heimland lenge i myrket låg,
og vankunna ljoset gøymde.
Men, Gud du i nåde til oss såg,
din kjærleik oss ikkje gløymde;
du sende ditt ord til Norges fjell,
og ljos over landet strøymde.

Vil Gud ikkje vera bygningsmann,
me fåfengt på huset byggja.
Vil Gud ikkje verja by og land,
kan vaktmann oss ikkje trygga.
So vakta oss Gud så me kan bu
i heimen med fred og hyggja.

No er det i Norge atter dag,
med vårsol og song i skogen.
Om sædet enn gror på ymist lag,
det brydder då etter plogen.
Så signe då gud det gode såd,
til groren ein gong er mogen.

Tekst: Nikolai Fogtman
Omarbeidet og forenklet: Gustav Jensen
Nynorsk oversettelse: Elias Blix
Melodi: Jean-Baptiste Lully

Gud sign vår konge god!
Sign ham med kraft og mot
sign heim og slott!
Lys for ham ved din Ånd,
knytt med din sterke hånd
hellige troskapsbånd
om folk og drott!

Høyt sverger Norges mann
hver i sitt kall, sin stand,
troskap sin drott.
Trofast i liv og død,
tapper i krig og nød,
alltid vårt Norge lød
Gud og sin drott.

Tekst: Finn Bø
Melodi: Lars-Erik Larsson

Hvor hen du går i li og fjell,
en vinterdag, en sommerkveld,
ved fjord og fossevell.
Fra eng og mo med furutrær,
fra havets bryn med fiskevær
og til de hvite skjær.
Møter du landet i trefarget drakt,
svøpt i et gjenskinn av flaggets fargeprakt.
Se, en hvitstammet bjørk oppi heien,
rammer stripen av blåklokker inn.
Mot den rødmalte stuen ved veien,
det er flagget som vaier i vind.
Ja, så hvit som det hvite er sneen,
og det røde har kveldsolen fått.
Og det blå har sin farge fra breen,
det er Norge i rødt, hvitt og blått.

En vårdag i en solskinnsstund
på benken i Studenterlund’
der sitter han og hun,
to unge, nyutsprungne russ,
to ganske nylig tente bluss
i tyve grader pluss.
Hun er som en gryende forsommerdag
Som farves av gjenskinnet fra
det norske flagg.

Ja, så hvit som det hvite er kjolen
og så rødt som det rø’ hennes kinn,
hennes øyne er blå som fiolen,
hun er flagget som vaier i vind.
Han har freidig og hvitlugget panne
og en lue i rødt har han fått.
Med en lyseblå tiltro til landet
Står vår ungdom i rødt, hvitt og blått.

De kjempet både hun og han!
Nå lyser sei’rens baunebrann
utover Norges land.
Mot him’len stiger flagg ved flagg
Som tusen gledesbål i dag
For alle vunne slag.
Det knitrer som før over hytte og slott
et flammende merke i rødt og hvitt og blått.
Som en regnbuens tegn under skyen
skal det evig i fremtiden stå.
Se det glitrer igjen over byen
I det røde og hvite og blå!
La det runge fra gaten og torget
Over landet som nordmenn har fått:
Du er vårt du er vårt gamle Norge!
Vi vil kle deg i rødt hvitt og blått.